|
Den lyse siden Lyttesiden |
|
Trenger vi å lære det da? Det er vel noe
alle kan? Tenker du sikkert. Og jeg skjønner hva du mener. Men å
lytte er faktisk en kunst som bare noen ganske få behersker. Jeg er
ikke særlig god, men jeg driver og øver. Lille Momo i Michael
Ende* sin bok "Kampen om tiden" er virkelig god!
«Gå til Momo». Denne setningen ble etter hvert et stående uttrykk blant folkene i nabolaget. Akkurat som folk sier: «Ha det bra!» eller «Velbekomme!» eller «Det må gudene vite!», så sa de nå ved alle mulige anledninger: «Gå til Momo!» Men hvorfor? Var Momo kanskje så ufattelig klok at hun hadde et godt råd til alle mennesker? Fant hun bestandig de riktige ordenene når noen trengte trøst? Kunne hun felle vise og rettferdige dommer? Nei, alt dette kunne Momo like lite som ethvert annet barn. Men kanskje hun hadde en egen evne til å sette folk i godt humør?
Hadde hun en spesielt god sangstemme for eksempel? Eller spilte hun et
eller annet instrument? Eller kanskje hun danset eller framførte
akrobatiske glansnumre, siden hun nå bodde i et slags sirkus?
Kunne hun trylle da? Kjente hun en eller annen hemmelig formel som kunne fordrive all ve og klage? Kunne hun lese i hånden eller på annen måte spå framtida for folk? Slett ikke. Det lille Momo kunne bedre enn noen annen, det var å lytte. Men hva er det som er så spesielt med det, vil kanskje mange lesere si, lytte det kan jo alle! Men det er jo feil: Bare få mennesker kan virkelig kunsten å lytte. Og i Momos tilfelle var evnen til å lytte noe helt utenom det vanlige. Hun kunne lytte slik at dumme mennesker plutselig utviklet de skarpsindigste tanker. Ikke fordi hun sa eller spurte om noe spesielt som kunne pense andre inn i bestemte tankebaner. Nei, hun bare satt der og lyttet med all sin oppmerksomhet og innfølingsevne rettet inn mot det som ble sagt. Samtidig så hun på den andre med de store, mørke øynene sine, og den som snakket merket hvordan det med ett dukket fram tanker i ham som han aldri ville trodd seg i stand til å tenke. Hun kunne lytte slik at usikre eller ubesluttsomme mennesker plutselig visste på en prikk hva de ville. Eller slik at de forknytte plutselig følte seg frie og modige. Eller slik at ulykkelige og nedtrykte ble glade og fulle av håp. Og hvis en mente at livet hans var bortkastet og betydningsløst, at han bare var en blant millioner, en som ikke spilte noen rolle i den store sammenhengen og som kunne erstattes like lett og smertefritt som en rusten skrue i en maskin - og han gikk og fortalte Momo alt dette - da ble det på en forunderlig måte klart for ham mens han snakket , at han tok grundig feil og at han med alle sine feil og lyter likevel var et enestående individ, og derfor også var viktig her i verden på sin egen spesielle måte. Slik kunne Momo lytte! En kort forklaring på det jeg har prøvd litt av, og som har vært veldig givende og spennende for meg får du her: Parsamtale Parsamtale er en prosess hvor mennesker, uavhengig av bakgrunn, kan lære seg effektivt å hjelpe hverandre med å befri seg fra virkningen av gamle skadelige erfaringer. Teorien for parsamtale gir en modell for hvordan et menneske kan være i samvær med andre mennesker og sitt miljø. Teorien forutsetter at alle blir født med med en stor mulighet til å tenke og med en naturlig livsglede og nestekjærlighet. Disse egenskapene har imidlertid blitt blokkerte og er ofte mindre synlige hos voksne som et resultat av lagra skadelige erfaringer (redsel, smerte, tap, sinne, sjenanse osv.). Denne lagringen starta tidlig i livene våre. Enhver ung person ville hente seg inn fra slike skader gjennom den naturlige prosessen det er å utlade følelsene sine (gråt, skjelving, sinne, latter, svetting osv.) Denne naturlige prosessen stoppes imidlertid veldig ofte av velmenende mennesker ("det er da ingen ting å gråte for", "store gutter gråter ikke" osv.). Disse menneskene setter da et feilaktig likhetstegn mellom utladningen av de følelsene (leging av det vonde) og selve skaden. Når tilstrekkelig utladning av følelsene får finne sted befris personen fra de stive oppførselsmønstrene og følelsene skaden etterlot seg. Den grunnleggende kjærlighetsfulle, samarbeidende, smarte og livsglade menneskets natur er igjen fritt til å fungere. En slik person vil bli mer effektive i å skjøtte både sine egne og andres interesser, og kommer til å være bedre i stand til å handle effektivt mot urettferdighet. For å komme over påførte følelsesmessige skader gjennom den naturlige utladingsprosessen, bytter to mennesker på å være medhjelpere og få hjelp fra hverandre. Den som fungerer som medhjelper lytter, hjelper den andre til å holde sin oppmerksomhet ute av skaden, tillater, oppmuntrer og støtter opp om og bistår følelsesutladningen. Den som fungerer som hovedperson snakker, utlader og revurderer. Med erfaring og økt tiltro til hverandre fungerer denne prosessen, (som kalles parsamtale) bedre og bedre. Mer informasjon får du ved å følge en av disse linkene:
|
 |