Her har jeg lagt ut en del tekster jeg har skrevet som kanskje du også kan tenke deg å lese? På oversikten nedenfor ser du hva de handler om. Målforma er både bokmål og nynorsk, men stort sett ei om gangen.

• Utan varm Pelz og kaldt øl på Kroa
• Nett.nedom.nova.1
• Nett.nedom.nova.2
• Nett.nedom.nova.3
• Mens vi venter på Godot og den engasjerte student
• Momo - og kampen om tida di
• Lav lønn og høge utgifter - og omvendt
• Veka 99- noen pedagogiske konsekvenser

Utan varm Pelz og kaldt øl på Kroa

Onsdag under Veka står Morten Abel på scena i Volda. Som den einaste vekeartisten held han to konsertar. Den første av desse er den sjansen dei under atten i Volda har til å få trena rockefoten under Veka. Det er diverre slik at dei fleste konsertarrangørar er avhengige av å selje øl for å få reknestykket til å gå opp. Per Helge Lande er ein av dei mange som set av onsdagskvelden til å sjå og høyre ein av Noregs mest populære artistar.

Vi treff Per Helge ved biljardbordet på "Klubben" i kjellaren på ungdomsskulen. Han vil heller prate om korleis han opplever å bu i Volda og vere tiandeklassing enn om Morten Abel. For meiningar har han om mykje og mangt.
- Det finst ikkje eit normalt menneske som synest at skulen er gøy, hevdar han. Likevel tenkjer han seg inn på «gymnaset» neste år, han håper på å kome inn på musikklina. -Dei som går der seier det er gøy, og det er viktigare for meg no enn akkurat kva eg skal bli. Nokre år til på skule, så ein jobb kor eg kan tjene feitt med gryn. Men student trur eg ikkje eg vil bli. Dei sit berre heime med ei bok eller spring på Treet for å drikke øl. Seier Per Helge medan biljardkulene treff hola, ei etter ei.
Per Helge er ofte på Klubben og sit mellom anna i klubbstyret.

 - Er du ein av dei som engasjerer deg same kvar du er?
 - Nei, ikkje over alt, men på klubben kan ein verkeleg få forandra på ting, gjort dei betre. Difor er eg med i klubbstyret. Klubben er fin å ha slik at ein kan treffe vener på fritida. I staden for å sitte utanfor Cubus og spøtte.

Under Ungdomens Kulturmønstring i januar sat Per Helge i juryen. Han hadde ein solid bakgrunn etter å ha vore deltakar to gonger.
 - Vi kom aldri vidare, vi var ikkje så gode, eg trur ikkje ein gong vi hadde noko namn. Eg spela trommer, men vi la opp då Maurtua vart lagd ned. Det var utruleg dumt, for det finst eigentleg ikkje andre plassar å øve for ungdomar i band i Volda. Eg trur vi skal få til noko der att, det må da vere mogeleg å spele der sjølv om huset vert freda?
 Kroa som ungdomshus etter at studentane ein vakker dag flyttar inn i eit eige hus synest han er ein god idè. Både ungdomskafe og øvingslokale i eitt. Knall. Fram til den dagen må han nøye seg med å stå nedom scena. Sjølv om framføringa hans av «Born to be wild» på «Nattope» på Klubben nyleg ga tilskodarane ei aning om talent, energi og lyst til å vere aktiv oppå scena.
Han gler seg til konserten, det er flott at Veka har eit slikt arrangement, for det er ikkje ofte ungdomane i Volda kan høyre såpass til musikk som Morten Abel i levande live. Han har biografien til Abel sånn nokon lunde inne. Både September When og Pelz er kjende namn for han, og han er ikkje meir fordomsfull enn at han kan sjå for seg mogelegheita at han rett og slett blir Morten Abel-fan i løpet av onsdag kveld. Av vekeartistane hadde han heller sett Clawfinger som ungdomsartist, det skal helst vere litt rått, sjølv om han liker mang slags musikk. «Korn» frå USA er dei store idola, men dei kjem nok aldri til Volda…

Siste kula har funne holet sitt, Per Helge skal vidare. Kanskje ein tur på Reset for å køyre snowboard, eller få med gjengen på ei omgang basket, eller ned i gata og treffe kjende. Onsdag kveld er i alle høve Kroa staden, det kan gå eit år til neste gong han får sjansen til å gå på ein retteleg konsert att. Og til vi alle får oppleve den gode vekestemninga att…
 

Nett.nedom.nova.1

Velkomen til denne alle første sendinga frå vekeradioen, eller NETT.NEDOM.NOVA som er namnet vi trur snart vil vere på alle sine lepper. Vi håper på å få til faste sendingar kvar tysdag og fredag så lenge Veka varer. Vi har eit mål om å sjå lenger enn vår eigen nasetipp. Men med berre studentar her i radioredaksjonen, vil det i så fall vere å bryte ein gamal og god tradisjon. Og det gjer vi  ikkje med vellyst.
Sendinga har mange spanande innslag i dag. Vi skal få høyre eit av numra som ikkje vart funne verdig til å få plass i Vekerevyen. Vi har fått eit lyarinnlegg frå den ikkje ukjende radiostemma Sture Hansen og vi har sist, men ikkje minst, avsløringar knytt til både årets og framtidas vekenamn. Alt dette kjem vi attende til, først slepp vi til Sture Hansen.
 

Herr Redaktør!
Nå må jeg få slå alarm, alarm! I det konkurrende organ til Vekeradioen innen den kritiske journalistikken, Nettavisen av 15.08.1997, finner jeg en reportasje som ga meg svært mye å tenke over. I omtalen "Åge gir Jagland lys og varme" blir vi tatt med til de virkelig indre sirkler i Norges største parti. To av Tobbens, ja for det er nettopp han , og ikke noen som helst Jagland det dreier seg om, noe tilårskomne tilhengere får fritt uttale seg om både hans indre og ytre. Jeg siterer. "Han er jo så pen. Tenk å ha fått utdelt både skjønnhet og intelligens!" Sitat slutt. Den samme uttalelsen har jeg mer enn en gang hørt falle over lederen av årets Vekestyre, Jo Henning Kåsin. Tilfeldig? Neppe! Men det kommer mer!  De samme Ap-pensjonistene uttaler videre i samme reprtasje at de, jeg siterer ordrett igjen:"...kommer til å støtte Ap i høst, som de alltid har gjort. - Men de er litt for snille når det gjelder innvandrere. Jeg går mye i kirken og er imot kirkeasyl (...) - Ja, vi er ikke noe for innvandrere. (...) Først de gamle og syke." Sitat endelig slutt. Og fra svært pålitelige kilder har jeg at den selsomme Kåsin er kjent for å være både snill og omtenksom. Tilfeldig, igjen? Atter neppe! Finnes det en kobling mellom en slik forakt for innvandrere og øverste leder for Studentveka i Volda, via de innerste kretser i Arbeiderpartiet? Hadde det ikke vært mer enn dette, ville jeg kanskje sagt at saken var noe tynn, men jeg har mer, mye mer!

Hvis vi vender tilbake til overskriften og forsøker å finne ut av hvem denne Åge på Ap-møtet kan være, finner vi fort ut at det ikke er Mari Maurstads cellomann, Åge Kvalbein. Han var nemlig utenlands denne dagen. Da står vi igjen med det som er sakens kjerne. Det må ha vært selveste Åge Aleksandersen. Tilfeldig? Neppe! Aleksandersen står frem som Veka 97 sitt store forbilde, eller kanskje sogar avgud? Gjennom en av sine mange schlagere var det faktisk han som var først ute med årets vkenavn nett.no. Allerede på slutten av 80-tallet lanserte han landeplagen akkurat.no. Og når årets konsertprogram blir offentliggjort uten at en eneste representant for Namsos stolte kulturliv er gitt plass på scenen? Tilfeldig for fjerde gang? Neppe! Nå må herr Kåsin komme på banen og avklare Vekas offisielle syn på det mannlige skjønnhetsidealet, sitt personlige forhold til Arbeiderpartiets ledelse og innvandrernes plass i det norske samfunnet!

På vegne av vanvittig mange, Sture Hansen!
 

Vi seier takk så mykje til vår ivrige innsendar, herr Hansen. Vi tek gjerne imot andre synspunkt, helst på e-post til hen@samson.stud.hivolda.no

Som nemnt i byrjinga, står det høgdepunkt i kø utover i sendinga. Først no ei sak frå kultulivet. Me har freista å nærme oss revyscena med eit klårt siktemål om å kunne kome med avsløringar både om stil og innhald i revyen før premiera i kveld. Dette har vi ikkje greidd. I staden gjorde vi som alle skikkelege journalistar gjer når dei manglar godt stoff, dei finn det dårlege. I søppelbøtta etter revygjengen fann med mellom anna restane av eit manus. Sundriven som det var, var det tydeleg at dette ikkje var meint å kome folk for auget, og langt mindre øyret, men vi var der, i søpla, vi har det her, i studio, og vi har sett det opp på radioscena! NETT.NEDOM.NOVA, radioen som held seg for nesa og grev der andre vik attende!
Tenk deg ei scene. Med ei seng. Og ein som ligg i ho. Tenk deg ein mann i ho. Hvis det vert vanskeleg, tenk deg ei kvinne istaden for. Men tenk ikkje på dei både i senga på ein gong. Det er ei anna historie. Tenk deg at mannen, eller helst kvinna om du absolutt vil, er ein drøymar. Han ligg der i senga og drøymer. Det kan du sjå på han. Dessutan høyrer du det vel på musikken? Sove søtt, drøyme godt, seier den, musikken altså. Du veit ikkje kva han drøymer, eller kanskje gjer du det, om du da altså har vore med og først skreve sketsjen for så å sjå han gå i søppelbytta. Vemodig, ikkje sant? Så er du kanskje glad no for at vi tek han opp, og let han kome til sin fulle rett i stereo her på NNN-sendaren. Og kanskje er du den einaste som blir det medan du høyrer på oss i kveld. Ikkje rart det, med eit program som stort sett handlar om dei sidene ved andre menneskje som me ikkje synst noko særleg om. Men det var altså denne mannen, i senga. Som framleis ligg der og drøymer. Det er berre det at no drøymer han ikkje søtt lenger. Det høyrer du på musikken, den er blitt vill og springande. Og det ser du på han. Han buktar og vrir seg der han ligg. Utan at eg vil bli skulda for å vere særleg freudiansk, ser eg at denne mannen har noko han slit med, noko i no- eller fortid han ikkje klarer å forsone seg med. Men så skjer det noko! Opp av senga kjem mannen i nattserk og -huve. Men han ligg att i senga samstundes! Han står medan han ligg! Var det likevel ei kvinne med i spelet? Ligg ho att og vansmektar i sengehalmen? Nei, eg kan som forteljar forklare dykk som lyarar at det er same mann, og de trur meg sjølvsagt. Fordi dette korkje er framsida på Noregs største avis eller Ni-nyhendene frå Bergen. Eg treng ikkje vri på sanninga, eg berre fortel ho slik ho er! Musikken har medan eg tok ein språkleg omveg falle til ro att, det same har kroppen i senga. Så du kjære lyar ser altså for deg mannen som nett.no har rista av seg sengehalmen. Han tek nokre vektlause steg, og treff på...ja nettopp, det var nesten litt for opplagd: medstudentane som held på å benke seg rundt kantineborda til femten minutt kaffi og lausprat. Det ser temmeleg rart ut der han sit i nattlua si på kantina, men ingen ser ut til å leggje merke til at det er noko særmerkt med han. Dei ser på klokka, drikk opp kaffien og set atter kursen mot auditoriet. Orkesteret legg seg på ein lang, spend akkord med skarpe taggar som stikk opp av vegg-til-vegg-teppet av lyd. Det ligg eit klimaks nett.nedom.nova. Dei finn plassane sine, forelesaren er der med eitt med ein kasse fullskrevne overhead-transparenter, og legg like godt på to med ein gong. Medan han med ryggen til studentane starter å prate om det han og gjerne skulle hatt med på akkurat desse transparenane, men som diverre måtte gå ut av plassomsyn. Stemma hans er låg, monoton og sømndyssande, og ein kan høyre dobbelthakene hans skrape mot mikrofonen og setje det meste av stemme i bakgrunnen. Studentane noterer som galne. Vår helt med nattluva slit med å halde tritt. Sveitten piplar fram på panna, uroa under dyna i senga aukar att, likeins med musikken. Han ser atter opp mot lerretet. Førelesaren snur seg. Ved alle sjøldaude lemen i Dinglavatnet, det er han sjølv! Han har blitt tilhøyrar på si eiga førelesing! Det blir brått mørkt på denne delen av scena, eit grelt lys fell på senga. Han bråvaknar, sprett opp med ei spastisk rørsle, i anletet hans ser vi kvar Munch fann inspirasjonen til "Skrik". Eit langt hyl høyres idet han dett saman igjen og alt vert heilt mørkt. "Neeeeiiiii....."

Hadde dei radio på salig Edvard si tid, mon tru? Ikkje? Ikkje før lenge etter "Skrik"? Hm. Men i så fall trur eg nok det hadde vorte radiofyk av han, slik som meg, og ikkje målar.

Det nærmer seg slutten på dagens sending, og vi kan vel alt no slå fast at vi ikkje kom lenger enn nasetippen vår. Og takk for det.
Men vi kjem sterkt attende seinare, mellom anna med ein knallsterk reortasje om den overraskinga eller to på Treet som er utlova i Vekeprogrammet. Vi følgjer opp dagens suksess med ei gransking av sentrale namn i lokalmiljøet vårt og tek gjerne imot tips frå deg som lyar på den nemde e-post adressa, eller direkte til Vekekontoret. Hugs å levere sjølvmeldinga i tide, og følg med oss igjen på tysdag!

Og heil til slutt kastar vi eit blikk inn i veka si framtid.

Vi har alt vore inne på at årets vekenamn er eit dårleg  plagiat av eit velbrukt åttitalsuttrykk. Men i vårt relativt oppsøkande nyhendemagasin nett.oppom.nova gjer vi deg sakene før dei skjer. Vi kan allerie no avsløre namnet for Veka '38, det er jo opplagd: ho som er nett.no, vart sjølvsagd ufjelg.då!

Nett.nedom.nova.2

Velkomen attende til vekeradioen NETT/NEDOM/NOVA og denne andre sendinga herifrå. Vi freister i dag å følge opp fredagens sending med den same sunne redaksjonelle profil: dårleg stoff er betre enn ikkje stoff. Samstundes må vi vel vedgå at godt stoff heller ikkje er å forakte, berre det ikkje kjem i for store dosar. Og det gjer det garantert ikkje her NETT/NEDOM/NOVA. Vi startar i dag ein serie om norske språklege perler, og tema i dag er det ikkje så veldig kjende uttrykket "eit hus gjekk meg forbi". I tillegg skal vi som vanleg innom kulturlivet, denne gongen med stoff både om salig Henrik Ibsen og ei lettliva ung dame her frå distriktet med ei sterk trong til å uttykkje seg gjennom poesien. Dessutan skal vi motseie oss sjølv frå forrige program, der vi uttala at programmet vårt handla mest om "dei sidene ved andre menneske som vi ikkje synst noko særleg om". I denne saka skal vi gå sterkt i rette med oss sjølv. Vi skal utøve skamros om litt, men først slepp vi til vår stadig like ivrige innsendar, herr Sture Hansen.

Herr Redaktør!
Nå må jeg få slå alarm, alarm! Vi vet vel alle at det kjente "Mediebildet" fra og med den forestående helg vil være fyllt av store og gjerne også mindre begivenheter fra en nærmere bestemt japansk by. Men at innflyttingen av det norske smørelaget i deres olympiske hus skulle bli en begivenhet av slike dimensjoner i mediene denne uken hadde vel ikke en gang jeg sett for meg. I et svært åpenhjertig intervju med statskanalen NRK uttaler Magnar Dalen at de trenger en uke på å bli kjent med den japanske snøen. Dette hadde kanskje ikke i seg selv vært nok til å kaste mistenksomhetens lys over Dalen, om ikke han trekker frem våre konkurrerende nasjoners satsing på smøre- og prepareringssida. -Sverige, Tyskland og flere andre land har satset store ressurser på å komme opp på norsk nivå når det gjelder smøring, uttaler han bramfritt på norsk radio!!!
I den nøyaktig samme sendingen fra statskanalen uttaler vår alles kommunalminister seg om hjertebarnet til selveste lederen i Kristelig Folkeparti, Valgjerd Svarstad Haugland, nemlig kontantstøtten. Kommunalministeren antyder at personer som mottar sosialstønad vil få fratrekk av kontantstøtten i sin sosialstønad. Så kan man spørre seg, er det kun tilfeldigheter som har satt disse sakene i mediebildet med bare sekunders mellomrom? Neppe!
Det dreier seg nemlig om ressurser! Som smøresjef først for Sverige og siden for Norge vet Dalen at dette dreier seg om store penger. Og jeg vet nemlig at Dalen tenkte på å gi seg etter fjorårssesongen. Når han nå har landet i Nagano er det nettopp smøring som har fått han til å fortsette. Dalen har latt seg smøre og noen har åpnet den store pengepungen. Og samtidig må altså noen sosialstønadsmottakere se langt etter den mye omtalte kontantstøten. Tilfeldig? Neppe!
Store norske skiløpere kommer fra alskens finurlige plasser i Bygdenorge, jeg kan vel bare nevne Nannestad, Alta og Bromma. Og hvem er det som sitter som øverste forvalter av det ytterst utvidede kulturbegrepet i dette landet? Jo, nettopp Kleppas regjeringskollega, fru Anne Enger Lahnstein! Tilfeldig? Neppe! Lahnstein har i sin iver etter å fremme bygdenorges interesser gjort seg selv til en slags motsatt Robin Hood. Hun har forsynt seg grovt fra budsjettposter reservert for de svakeste i dette samfunnet, og satset dette på et knippe middelaldrende menn som har som sitt dalige virke å smøre ski! Pengene har altså blitt brukt for å overgå de øvrige nasjoners storstilte satsing på god gli frem mot Nagano! Slik at Bygdenorge atter kan fylle førstesidene på våre såkalte riksdekkende aviser. En liknende satsing på toppidrett tror vi ikke engang Nils Arne Eggen hadde fått på banen om han hadde sluppet til som kultursweeper på regjeringslaget.
En må her stoppe opp og spørre seg, hva slags verdier er det vi bygger det norske samfunnet på? Er det nestekjærlighet, omsorgen for den enkelte, heder til Bygdenorge eller å få oppleve gull hver natt i noen hektiske februardøgn som er det viktigste for oss nå i 1998? Jeg spør, men venter knapt svar fra herr Bondeviks verdikommisjon.
Herr redaktør, det er alarm! På vegne av vanvittig mange.
Sture Hansen

Nok ein gong takk til herr Hansen. Som nemnt allereie i innleiinga har vi fått ein ny språkspalte i N/N/N frå i dag av. Vi skal altså sjå på uttrykket "eit hus gjekk meg forbi", men først skal vi attende til attenhundretalet og til ein gard nettopp nett.bortom.nova, i Ørsta. Der finn vi ei lystig kvinne som sit og skriv på det som skal bli sjølvbiografien sin. Det blir ei underleg bok, mykje godt folk både frå Volda og Ørsta blir nemd med namn i han. Mellom andre sognepresten i "Voldens kall", Jørgen Peter Mandal. Men mannen hennar som fekk fleire born med blir ikkje omtale på anna måte enn dette: "I mit 22de Aar indgik jeg ægteskabelig forbindelse". Truleg har ikkje eingong nokon av Elisabeth Taylors mange ektemenn blitt utelatne frå sjølvbiografien hennar, så her har vi med eit stykke biografisk prosa utan sidestykke i moderne tid. Men det var denne skrivande kvinna sitt gode humør sett i samanheng med den viktige rolla ho med eitt mar fått i notidas samfunn vi skulle rette fokus mot: Ho skriv på side atten i utgåva frå 1860 om si sterke Gudstru som "en lægende Balsam for mit saarede Hjerte, og jeg fattedes heraf nogen Trøst (...), skjønt det mestendels gik med disse Naadeglimt som med den naturlige Sol, der snart skinner klart, snart igjen skjules av Skyer." Når vi så òg les om hennar " eget usle Intet" og ho sjølv som "den Elendigste af alle Guds skabninger", då forstår vi at med henne i vår midte blir det mykje moro for liten og for stor. Vi ser på denne informasjonen som viktig for å gje alle dei som no kjem denne poeten tett inn på livet dei riktige rammene for deira sameksistens. For å sette forteljinga om denne kvinna inn i det riktige perspektivet, har vi sendt ut ein reporter for å finne ut om ho verkeleg høver til den plassen ho er tiltenkt her i "Voldens kall".
 -Jau, her er vi direkte inne for å kome til bunns i den vaskelege namnesaka ved Høgskulen i Volda. Eg står nett.no inne i huset som i lengre tid har blitt omtala med dei velklingande namna "nybygget" og "Høgskulebygget". Gode og informative namn begge desse, men dei har altså begge no fått avløysing. Og eg skal no foreta den kjende "Berte Kanutte-testen" for å finne ut om namnet høver ungen. Tilsvarande test kan ein gjere på alle andre eigennamn, men bygningar er særleg godt egna. Det eg altså skal gjere, er å gå tvers gjennom huset medan eg ropar namnet høgt opp mot taket og ut mot veggane. Ved då å kjenne på vibrasjonane eg får attende finn eg ut om dette var det rette namnet. Vi siterer Ingebrigt Morset og set i gong med eit friskt "å køyr": Berte Kanutte! Berte Kanutte! Berte Kanutte! Jau, eg kjenner at stålkonstruksjonar, termopanglas og skiferstein verkeleg syng attende til meg, dette er verkeleg eit verdig monument over 1800-talets store, norske, haugianske salmedikter! Her kan ikkje nokon kome i ettertid og si at eit hus har gått dei forbi i denne saka.
 Då seier vi takk til vår utsende medarbeider, og håper vi kan kome tilbake med namnetesten vår på fleire områder i neste sending. Fram til det oppmodar vi dykk, kjære lyttarar, til å prøve ut metoden sjølv. Rare blikk og kommentarar skal du ikkje bry deg om!
 Sendinga går mot slutten, og den stadig tilbakevendande og knallsterke reportasjen om overraskingane på Det grøne treet må nok ein gong gå ut av tidsomsyn. Vi vel istaden å ta ein tur innom det høgre kulturlivet. Vi lova dykk stoff om Henrik Ibsen og det skal de få. Det næraste vi kjem hans dramatiske nivå i Volda i desse tider, er på scena i samfunnshuset. Vi i redaksjonen har tidlegare fått med oss spelstykker både frå dei skrå og noko meir flate bredder. Vi har både sett bondestudentane på Ås og dei teknisk-naturvitenskapelege studentane i Trondheim skipe til revy, men ingen av dei har vore i nærleiken av det Synnøve Nes og hennar medarbeidarar har fått til. Og i same slengen vil vi ta med alle i og utanfor staben til den tidlegare mykje omtala vekesjef Jo Henning Kåsin, alle dei som har gjort Veka98 mogeleg. Vi gjev dei alle skamros og seier omlag som Peer Gynt gjer det i sitt møte med Vårherre: "Men dem skal I agte og hædre og gjøre det riktig tillags; her kommer ikke nogen bedre fra Byggderne nutildags.-" Og idet vi rundar av for i dag legg vi til: og ikkje frå byane heller!

Nett.nedom.nova.3

Velkomen nok ein gong til NETT/NEDOM/NOVA, radiokanalen som svingar seg høgt og lågt. Som ikkje synest at noko sak luktar for vondt til å stikke nasen borti. I denne tredje og absolutt siste sendinga skal vi freiste å sjå oss attende og samstundes fram i tid. Førre gong skapte vi på mange vis ein heilt ny trend idet vi dreiv både brei og djup folkeopplysning om Berte Kanutte Sivertsdatter Aarflot, eller berre "gladjenta frå Ørsta" som mange nemnar henne. I dagens sending blir det mykje stoff om det som skjer på dei tidlegare omtala skrå breidder. Alt dette og mykje meir kjem vi attende til, men som våre faste lyttarar sikkert kjenner til, det står allereie ein kar og brenn etter å få kome på lufta. Nok ein gong, og på tallause oppfordringar, Sture Hansen!

Herr Redaktør!
Nå må jeg få slå alarm, alarm! Nok en gang må jeg ta til orde for å vekke det norske folk fra deres dvale. Og nok en gang er det det kjente "Mediebildet" som skriker etter inngripen fra en fast og myndig røst. For å se alvoret i situasjonen trenger vi solid bakgrunnsinformasjon. Jeg vil derfor ikke spare på detaljer som for enkelte sikkert virker skremmende, men som er uendelig viktige å få frem for det norske demokratiets skyld.
 Mandag kveld gikk det svært populære arrangementet "Studentbandkveld" av hengslene i forbindelse med Veka 98. For uinvidde trenger vi vel å informere om at dette arrangementet gir alle som greier å holde en mikrofon en mulighet til å oppleve seg selv som stjerne i 15 minutter på scenen på Kroa. Ikke få benyttet mandag denne muligheten til å speile seg selv i de skinnende øyeeplene på et entusiastisk publikum. Representanter for medieorganet Veke-TV'n var tilstede for å lage det jeg, og flere med meg, trodde var reportasje uten slagside. Der stikkordene var objektivitet, musikalsk forståelse og spennende kameravinkler. Fikk vi så se disse fine formuleringene omgjort til levende bilder i ettertid? Langt derifra! Og er dette tilfeldig? Neppe!
Men før vi trekker noen konklusjoner, trenger vi også å vite hva som skjedde på bakrommet den samme kvelden mens de første bandene sto på scenen. Der bak var journalister fra nettopp Veke-Tv'n i ferd med å gjøre intervju med ett av orkestrene. Fordekt bak et skalkeskjul av en ide om å vise hvordan det kan oppleves å være deltaker, hadde de altså valgt ut ett "tilfeldig" orkester som representant for samtlige deltakere. Jeg skriver "tilfeldig", men er det egentlig det? Neppe! Grunnen kommer jeg tilbake til med full tyngde om litt.
 For å la en kort, og det noen med urette kanskje vil beskrive som en syltynn, historie fortsatt få være kort: På den omtalte TV-stasjonens sending tirsdag får vi historien fortalt uten at det blir gjort forsøk på å kamuflere de nakne, og for de involverte, ytterst kompromitterende fakta. Orkesteret som ble vist særlig oppmerksomhet er identisk med den vinneren juryen pekte ut som beste band! Tilfeldig? Neppe! Særlig ikke med tanke på orkesterets navn: Bitter. Fire unge menn som livet har fart hardt med, eller et innlegg i alkoholdebatten? Lenge trodde vi at det første var tilfelle, men sett i sammenheng med prisen på en 35 centiliters flaske av dette stoffet, som er praktisk talt identisk med billettprisen til det øldrikkende rockeuhyret Clawfinger, greier vi såvidt å se de fulle konsekvenser av hendelsen! Når en i tillegg ser på uttalelsene fra det konkurrerende bandet Not Related i første nummer av På Nett om at "juryen som skal kåre vinnerbandet er sikkert kjøpt og betalt av Vekestyret", må vel selv den mest naive ane at her ligger det en død ugle begravet i mosen! I alle fall lukter det stygt!
Hva hjelper det da å arrangere rusfri ungdomskonsert, når styret gjennom sin styring av både juryen og mediene bidrar til å spre alkoholkulturen blant uskyldige og intetanende deltakere i det som er omtalt som et kulturarrangement. Veka 98 ved sin sjef, den etter hvert svært ubarberte herr Kåsin må øyeblikkelig, og med en gang, på banen for å klargjøre sitt syn i denne saken!
Herr redaktør, det er alarm! På vegne av vanvittig mange,
Sture Hansen

Takk til herr Hansen for denne nyttige klargjeringa av motkreftene i lokalsamfunnet slik at vi alle kan velje side i den vidare debatten. Slik kan vi unngå å lytte for mykje til kvarandre. Har ein ein motstandar, har ein òg øyre til å lukke synspunkta hans ute med. Det viser all vår erfaring.

Og no, kultur. Vi har kanskje til det kjeisame heldt dykk lyttarar på pinebenken med omsyn til avsløringa av overraskingane på Det grøne treet vi var blitt lova i løpet av Veka. Vi kan no offentleggjere ei av dei. Tysdag kveld gjesta Odins Jazzmadrass Volda for første gong. Fire unge musikarar med stort talent og idealisme nok til å ta turen frå Bergen utan å tjene særleg feitt på det. Gjennom ein variert konsert ga dei oss sine eigne tolkingar av låtar frå jazzen si store skattekiste og utdrag frå eit sjølvskreve, sterkt repertoar. Vi kosa oss stort medan vi lytta til trommer, bass, gitar og saxofon i samspel i det svært intime lokalet. Vi håper musikarane har den tidlegare omtala evna til å lukke ute det ein ikkje vil høyre, men bodskapen frå bordet inst i kroken på slutten av ein vellukka konsert blei slengd ut med eit slikt volum og i så mange variasjonar at vi er redd det nådde fram til adressaten: "- No må de for helvete ta til å synge snart, gutar!" Og så kan jo du spørje, kva er det som er så overraskande med det, folk har da til alle tider drukke for mykje øl og servert hånlege og usmakelege kommentarar? Det er ikkje det som er poenget, overraskinga var at Odin og hans vener på madrassen etter konserten sa at dei gjerne ville besøke oss i Volda att. Det er for oss her i radioen ei stor overrasking og tross alt ei stor glede at musikarar gidder å bruke tid på scener der ein liten, men høgrøysta del av publikum ikkje skjønar at det er forskjell på å vere på fest hos han Per og på konsert. Der musikarane faktisk har noko dei ønskjer å fortelje oss gjennom kunsten sin...

Og heilt til slutt for i år, endå meir kultur! Heller ikkje no vier vi lågkulturen særleg merksemd, men set fokus på "fritonale miniatyrar". Ei kunstform som kombinerer disharmoniar med det vakre. Vi overvar konserten med dei kjende orkestra M20 og M40 i aulaen i Kaarstadhuset på torsdagen. Vi kom dit med ein draum om at kanskje kunne vi der oppleve å bli forstått. Kanskje dei tonane kunne uttrykkje dei mange kjenslene ein hardt pressa student kjenner trenge seg fram frå hjartet, men som han ikkje så lett kan uttrykkje med ord? Og faktisk kom dei på bølgelengde, traumane mine og dei frie tonane. Kanskje sterkast uttrykt gjennom Jarle C. Helgesens "Scherzo Confusioso" og det vi trur var Hege Segtnans stykke utan tittel. På kvart sitt vis uttrykte dei det varme og det kalde, lengten, desperasjonen, gleda, alle dagane fram mot eksamen, kor lett det er å berre sjå ned i pulten når ein blir spurt om å  stå opp og kjempe for ei god sak, kantineprisane, fruktbløminga, førskulejentene sitt sakn etter fleire gutar på studiet, lærarstudentane si redsle for at avspaseringa om sumaren ikkje lenger vil gje åtte veker fri når dei omsider kjem ut i grunnskulen, vissa om at alt blir bra på Høgskulen i Volda når vi berre kan få kome inn i ho Berte Kanutte, redsla for at departementet skal overprøve namneavgjersla, gleda over å sjå medstudentar kome trillande med neste generasjon til førelesingar og kollokvier, frykta for at det framleis ikkje vil møte fram fleire enn sju av dei sjuhundre medlemane i studentidrettslaget på dei stadig tilbakevendande ekstraordinære årsmøta og at Idrettsbygget såleis vil bli stengd til evig tid, kjensla av at livet blir forferdeleg tomt, platt og innhaldslaust når ein tek vare på størsteparten av sitt sosiale liv i ei verd der hjartevarme, gjensynsglede og begjær blir kjøpt i halvlitersglas og samtalar ikkje går djupare enn det ein greier å få uttrykt i setningar på ikkje meir enn sju ord ropa inn i øyret på sidemannen, stilla oppe på fjellet ein godvêrsdag der berre vinden kviskrar venleg i lag med skiene dine der dei lager dei første spora på veg mot kvarsomhelst, dragninga mot han med det gode, varme smilet du ser i kantina kvar dag, alt ein kunne ha vore med på, alt ein får att om ein faktisk blir med, og alle eksamenane ein går opp til på livsskulen kvar dag, og undringa over at ein står kvar gong, og faktisk gjer det betre for kvar gong ein tør å prøve noko nytt! Kort sagt, musikken uttrykte det å vere menneske, nett her, nett no.
 

Mens vi venter på Godot og den engasjerte student

Jeg tror den finnes. Den gode løsningen. På de aller fleste utfordringer. Hvis vi setter oss godt inn i saken. Og finner ut hva som er gjort av gode og dårlige forsøk. Vi skal se på et av verdenshistoriens mest vellykka forsøk på å framelske, ikke skape, engasjement. Alt som kommer fram gjennom dette kombinerer vi med egne erfaringer og sorterer nøye. Det som ikke har verdi kaster vi over bord. Men for å klare det må vi være i stand til å tenke sjøl. Og heldigvis er vi alle det. Det er bare det at vi er så utrolig hemma i tenkinga vår av alle mulige ytre og indre faktorer. En av dem heter kultur. Som jo i grunnen ikke er annet enn en dårlig unnskyldning for ikke å tenke sjøl.

Å legge ned sin store sjel
Engasjement er ikke først og fremst en kroppslig ting, det dreier seg i grunnen mest om sjel. Om hvor stor sjel en legger i ting. Og hvis vi oversetter stor sjel til urdu, får vi mahatma. Og da går tankene først til Mahatma Gandhi, som virkelig var en  som visste å engasjere seg. Og som greide å tenke nytt. Som fikk millioner av mennesker til å satse liv, jobb og hjem for en større sak. For hverandres sak. For et samfunn bygd på virkelig likeverd. Målet var Swaraj, frigjøring. Først og fremst fra det engelske koloniherredømmet, men også fra urettferdige og ødeleggende tradisjoner i det indiske samfunnet. Fra kulturen, om du vil.

Når saken er rett og umaken verd
Men for Gandhi var veien på mange måter viktigere enn målet. Og det som pekte ut veien for han var sannheten og kjærligheten, satya på urdu. Å holde fast på noe heter sadagraha. Og ut fra dette skapte Gandhi et helt nytt ord: satyagraha, å holde fast på sannheten og kjærligheten. Han jaktet hele livet på det rette, og greide å få millionene til å kjempe sammen. Og det i en nasjon som var delt både mellom religioner og innafor religionen igjen gjennom kastesystemet. Fordi han trodde på noe sant, en sak der hver enkelt følte seg betydningsfull ganske enkelt fordi hun var det. Vi lar mesteren sjøl uttrykke det, på et litt uoversettelig nynorsk: "People come out of the woodwork when our cause is just and worthwhile".

Og så spør vi oss sjøl
Jeg sier det ikke riktig så poetisk: Det hjelper oss ingen ting å skylde på målgruppa for vårt gode budskap hvis det ikke når fram. Enten budskapet er et partiprogram, et undervisningsfag, en religiøs tro eller studentengasjement. Det kan være sunt for oss sjøl å ha noen å skylde på, men vi kommer faktisk ikke en meter videre. Det som derimot kan være nyttig er å gå hjem i tenkeboksen og spørre seg sjøl og sine trosfrender: Angår budskapet dem jeg henvender meg til? Legger jeg det fram på en slik måte at jeg greier å nå inn, helt inn? Det er det grunnleggende. Så kan en jo utlede mange andre spørsmål fra det igjen. Greier jeg å få hun som er interessert i dette til å føle at her er hun viktig? Er dette nært nok? Er dette konkret nok? Lytter jeg nok til nye ideer som kommer? Bruker jeg "det er sånn vi pleier å gjøre det" som det evige argumentet mot nytenking? Får alle snakke like mye? Lar jeg folk få holde på med det de ble med for å gjøre? Lar jeg lysten drive dem? Ler vi nok? Hvor mange kulturelle konvensjoner sprengte vi i dag?

Å leve som vi lærer
Der bomma jeg stygt du... Jeg greide faktisk ikke å leve opp til idealet jeg skisserte ovenfor. Jeg var språklig konvensjonell, lot ingen andre få si noe og fikk trolig heller ikke noen til å le. Men så går det jo alltids an å gjøre det til et poeng: jeg stoppa opp, vurderte resultatet ut fra noen enkle spørsmål, fant ut at jeg ikke nådde helt opp og tenkte at dette var ei nyttig trening, neste gang kommer jeg sikkert nærmere.

Gode råd for et økt engasjement
Det ble engang gjort en vitenskapelig undersøkelse om det norske folks lykke. Jeg husker ikke lenger hvem som undersøkte, men som alt annet på og mellom disse linjene er det aldeles sannferdig. Målet var å finne ut når vi var mest fornøyd og mest positivt innstilt til livet. Folk ble spurt på alle mulige av døgnets tider om hvor lykkelige de var. Jeg kan såvidt forestille meg hvordan de svarte som ble oppringt midt på natta. Men resultatet er ganske interessant, den samla positivitet i Norge er størst klokka sju minutter på halv fire om ettermiddagen. Hva om alle lag og organisasjoner la sine møter til det tidspunktet, hvor stort oppmøte, løftet stemning og gode ideer kunne vi ikke da rekne med? Det er det eneste gode rådet jeg har. Bortsett fra å fortsette med å stille spørsmål. Spørre meg sjøl, og spørre andre. Men skal det være noen vits i det, må jeg faktisk lytte til svaret, og ta det på alvor. Slik at nettopp det engasjementet og den samarbeidsviljen som allerede finnes der i oss alle blir framelska. Som Gandhi sa det: When our cause is just and worthwhile...

Lav lønn og høge utgifter - og omvendt

Til toppen

Som adjunkt starter du for eksempel etter fire år med studielån med ei årslønn på 191.000 kroner. Trøsta di er at du etter hvert kan komme opp i 250.000 kroner. Men det skjer først etter 28 år. Situasjonen er tilsvarende også for andre utdanninger, men de lange lønnsstigene finner du først og fremst innen offentlig sektor.

-Er dette rettferdig? spør vi distriktssekretær i Lærerlaget i Møre og Romsdal, Asbjørn Karlsen. -Nei, og Norsk Lærerlag øsnker ved årets oppgjør nettopp å prioritere de nyutdannede gjennom blant annet å gi tre lønnstrinn ekstra for de seks første årene. Stigene forlenges og kuttes om hverandre, og etter å ha vært maksimalt 16 år en periode, er de nå oppe i 28 år på det meste. Årsaken til at det tar så lang tid å nå topplønn i denne typen stillinger, er at mulighetene til avansement er små for eksempel som lærer. I andre sektorer er det lettere få opprykk og dermed få økt lønn.
Berit Berg i Landsorganisasjonen svarer på spørsmålet om rettferdighet at hun har spurt seg sjøl om det samme. -Men det er også viktig å se på en annen type rettferdighet. Etter å ha vært i en jobb i mange år vil du gjøre en bedre jobb og da er det også viktig at dette blir premiert, framholder hun.

Verdisyn
-Dette handler om verdier, mener forbundssekretær Anne Finborud i Skolenes Landsforbund. -Vi har aldri ønsket de lange lønnsstigene, for oss er det viktig at folk får lønna når de trenger den, ikke mange år etterpå. Vi prioriterer å heve begynnerlønna og kutte stigene, sier hun.
Fra arbeidsgiversida blir det vektlagt at økt kompetanse rettferdiggjør økt lønn, og avvist at dette har noe med verdier å gjøre. -Å forlenge og forkorte stigene er en rent teknisk ting i forhandlingene, påpeker Norum i Kommunenes Sentralforbund. -Men arbeidstakerorganisasjonene er samstemte i at de ikke ønsker en så stor forskjell i begynnerlønn og topplønn og de mener at det er arbeidsgiverne som har vært den viktigste faktoren i denne utviklinga, innvender Peikestokken. -Selv om arbeidstakerorganisajonene uttrykker at de ser det som urettferdig at en tjener såpass lite i etableringsfasen, tror jeg ikke at de vil la det komme til reeelt uttrykk i forhandlingene. Det ville medført ramaskrik blant medlemmene, avslutter Norum.

Studielån eller studielønn?
Ronald Nolet på sammfunnsfagseksjonen ved Høgskulen i Volda ser godt dilemmaet, og ser på studiefinansieringa som en viktig nøkkel til å endre dette. Studntenes organisajoner har en viktig jobb å gjøre på dette området, sier han. Fra LO blir det fremhevet at dette først og fremst er et problem som må løses gjennom studiefinansieringa. -LO ønsker å øke stipendandelen på studielånet og slik komme dette misforholdet til livs, sier Berit Berg. Hun skjønner godt at de som er unge opplever en urettferdighet i lønnsansiennitetssystemet og husker at hun tenkte på samme måte selv da hun var ung. -Alle har vi slitt. Det var like vanskelig for oss, og nå får vi som middelaldrende betalt for det vi sleit den gangen. Vi har relativt god råd, og jeg bruker av mitt overskudd til å hjelpe mine barn, slik at de skal slippe å få en for tøff økonomisk start som nyutdanna.
 
 

Veka 99- noen pedagogiske konsekvenser

Til toppen

Veka er slutt for i år, og det er på tide å spørre: Hva lærte vi? Ikke først og fremst om å arrangere Veke, men
heller: Hva har overføringsverdi til resten av livet, til de 51 andre ukene i året?

Du må ikke sove

Det var mye vettugt tankegods å hente på Veke-akademiet. Hjerneforsker Per Oskar Andersen fortalte oss at det verste hjernen veit er å slappe av. For å utvikle seg trenger den input og arbeidsoppgaver hele tida. Etter denne nye innsikten begynte jeg til og med etter seine Veke-kvelder å stå tidlig opp for å gå på de forelesningene jeg skulle. Jeg tenkte det var best ikke å hindre mittt tenkende jeg i utviklinga. Så satt jeg der i et svært glissent auditorium og funderte over at det var sannelig mange fraværende studenter som heller ikke ble observert på Kroa seint kvelden før. Jeg kunne høre hjernebarken deres krympe seg i mangel på impulser. Ikke konsert og ikke forelesing.

Du kan la deg inpirere

Og så gikk tankene videre til de impulsene foreleserne våre trenger for å stimulere sin hjernebark. Om det finnes en usynlig barriere som for eksempel hindrer musikkseksjonen i å møte opp mannsterke for å høre et grensesprengende band som Phono spille i Volda? Kanskje Andersen tar feil, kanskje både liker og trenger hjernevinningene til skolens lærerkollegium å slappe
av? At nesten ingen av dem ville høre Svein Tindberg snakke om tekstformidling tyder på det. Hadde det ikke vært for de kvartfylte auditoriene deres kunne en jo bli frista til å tro at de kunne alt om formidling...

Du trenger ikke kritisere

Per Inge Torkelsen har også mye å lære oss. Det viktigste han fortalte meg var den enkle leveregelen om å rose minst tre personer hver dag. Jeg når vel flere enn tre når jeg gir dagens største og mest ektefølte ros til alle som orker å gjøre noe for folk rundt seg. Enten som Veke-arrangører, kantinepersonale, bussjåfører  eller engasjert forelesere. Og den rosen får de fordi de fortjener den og fordi den trengs for å holde initiativet og pågangsmotet deres oppe. Og derfor trenger vi alle å lære oss å vise tydelig at vi verdsetter andre sin innsats for fellesskapet. Greier vi ikke det, blir det verken konserter, revy, forelesere som orker bry seg, smil å få i kantina eller i det hele tatt grobunn for de tingene vi setter mest pris på i samfunnet vårt. Vi trenger ildsjelene, så hvorfor ikke prøve å bevare dem og få fram flere, i stedet for å ta rotta på dem vi har? Sur kritikk kan
drepe selv de beste intensjoner om å yte sitt beste, så hvorfor ikke ta Per Inge på alvor og begynne å gi konstruktiv ros i stedet for? Klarer du å forestille deg hva det kan føre til om vi får det beste ut av alle rundt oss?

Til toppen